Jeg er en person som drømmer veldig mye rart på nettene, særlig nå om sommeren når været skifter så mye som det gjør (jeg bor jo i Trøndelag).

Dette bildet får symbolisere søvn.

For eksempel har jeg vært på vei til Russland ved hjelp av en hangglider. Da jeg kjøpte meg Wii og begynte å spille Super Mario igjen, var jeg ofte ute på leting etter propell-luer i løpet av nettene. Jeg blir også hjemsøkt av en mus jeg drepte for et par år siden. Og det ble ikke spesielt mye bedre etter at jeg så Inception her om dagen.

Men i natt var jeg virkelig på bærtur. Vi var i Sør-Afrika (“vi” innbefatter alle jeg har sett på TV, snakket med og hørt om den siste uka) på klassetur, og hadde rotet oss bort i Johannesburg. For å komme oss tilbake til bussen vår, måtte vi klatre over en haug med stablede stoler, og denne haugen var på størrelse med et fjell av dugelig størrelse. Stolene var stablet oppå hverandre, og jo høyere vi kom på stabelen, jo mer ustabil ble den.

Flere falt ned i den uendelige avgrunnen av stoler og døde selvfølgelig, mens jeg og fire andre klarte oss med et nødskrik ned på den andre siden av stolstabelfjellet (bra ord!).

Så måtte vi gjennom et hus, og dette gikk rimelig greit til vi oppdaget at alle i huset var projeksjoner (se Inception for å skjønne dette), og at alle egentlig var døde og skulle ta oss. De snakket i sakte film og var allment skitskumle. Til og med tvillingene fra The Shining (Ondskapens Hotell) var der, og etter en del slåssing og løping opp og ned trapper, klarte vi å komme oss ut til et laboratorium som drev forskning på små griser.

Av de som overlevde all slåssingen med saktefilm-zombiene, var blant andre Aleksander With, naboen min og en bussjåfør jeg traff i går. Og alle hadde fått minst èn ekstra lever hver (!), som til alt overmål hang ut fra magen og ned mellom beina så alle så det. For vi løp jo naturligvis rundt i hvite korte kjortler.

På ett eller annet tidspunkt hadde jeg punktert en blodåre i beinet mitt, det går jo an i drømmer, og var i ferd med å miste alt jeg hadde av blod mens jeg var på vei til griselaboratoriet. Og så mistet jeg følelsen i beina etterhvert som blodet rant ut og jeg klarte ikke å gå lenger, skikkelig ekkel følelse!

Til slutt kom jeg meg opp på en slakterbenk (jada!) hvor de begynte å spyle av meg alt blodet, og plutselig spør jeg Elisabeth (som jo også var der): “Er dette skandinaviske leger?” hvorpå hun svarer ja, og forteller at de nå skal ta vekk den svære leveren som henger ut av magen min, også begynner jeg å hulke og grine av lettelse, og da våkner jeg. Med trynet fullt av tårer.

Noen som føler seg kallet til å tyde drømmene mine? Jeg har MASSE å ta av!

Bill. mrk; Vil gjerne sove godt og drømme normalt igjen.

Mine nye kamerater:

Penicillin og smertestillende beregnet på hester.

Jeg vet jo fra før at visdomstenner kan være fryktelig slemme når de prøver å snike seg frem fra tannkjøttet og ut i kjeften. Prøvd det før, trukket to av dem liksom. Men nå skal den ene styggingen i underkjeven gjøre livet surt for meg, og visdomstennene i underkjeven min ligger selvfølgelig horisontalt. Hvilket gjør at det blir grisevondt når den beveger på seg, og nå har jeg altså fått noe betennelsesstyr i tillegg slik at jeg har problemer med både snakking og spising. Og jeg lever jo av å snakke. Og spise. Dårlig kombo.

Var og hilste på tannlegen i dag, og fikk klorhexidin sprøytet ned i tannkjøttet, resept på antibiotika og smertestillende og lovnad om operasjon etter sommeren en gang. Den klorhexidinen kunne jeg forresten spart meg for, holdt på å besvime i kø på apoteket, men greide meg (såvidt).

Positivt: slipper å operere NÅ rett før ferien, og kan ta livet med ro fram til de skal få ut tannstyret på et vis.

Fikk høre at det å få visdomstenner er verre enn å føde unger, så da får jeg bare operere ut de to jeg har igjen og sette igang barneproduksjon.

Nå er det NOK snø! Vi har hatt mildvær og regn i to dager nå, og regn betyr vår, men i dag var det minusgrader og snøfiller store som kattunger som gjaldt her i Trøndelag igjen. For noe bajs. Dette må være den lengste og kaldeste vinteren på mange mange år.

Random bilde av lyktestolpe i Davos. Fordi jeg ikke orka å ta noe bilde av snøen her.
Også er jeg så glad i bokeh!

Forøvrig har vi feiret morgensending nummer 50 på P5, med kake og partyfløyter i dag! Hurra for oss! Og nå er det endelig helg, så nå har vi jo all verdens tid til å måke snø og gremme oss over at våren aldri ser ut til å melde sin ankomst. God helg

Med det været vi har nå, er det mange som sliter med å komme seg fram, sånn bilmessig sett. Det har kommet anseelige mengder med snø, og som regel pleier folk å sette seg fast i oppoverbakke, eller så har de sklidd ut i ei grøft. Men ikke jeg og Passgeir.

Her hang vi da. I nedoverbakke. Midt i innkjørselen. Jeg så jo at brøytekanten var like høy som K2 da jeg skulle svinge inn, og tenkte at det var best å ta det bittelitt med ro, ettersom jeg gjerne vil ha Passgeirs understell i behold. Dermed kjørte vi oss skikkelig fast, og ble hengende.

Jeg fikk henta en snøskuffe, og etter ca ti minutter med snømåking og mange stygge ord, kom det heldigvis en mann joggende forbi, og hjalp meg løs. Ikke for det, jeg hadde jo kommet meg løs for egen maskin til slutt, jeg mener; snøen smelter jo en gang uti april uansett.

Ikke farsken om jeg hadde klart å måke fram bilstyret alene, jeg har jo pust og kondis som en kols-pasient etter å ha vært sjuk i snart to uker.

Mange takk til joggemannen. I dag tar jeg beina fatt når jeg skal til butikken, hoste eller ikke. PS: Håper det slutter å snø snart.

Jeg går i dvale.

Alt som heter fotolyst, inspirasjon og skriveglede er gone with the wind, og hver gang jeg prøver å oppdatere ender jeg med å slette hele innlegget. Derfor: bitteliten pause nå. Sånn rent bortsett fra bloggtørken så er alt veldig fint, så jeg har ikke blitt helt emo, lissom

Og som de mest observante leserne allerede har lagt merke til, så finnes det nå en “like”-funksjon på postene, ikke ulikt det opplegget som finnes på Facebook. Klikk på plussen ved siden av hjertet for å like innlegget, hvis du nå ikke orker å skrive en kommentar. Men jeg setter veldig pris på kommentarer, altså!

Når jeg finner ut at jeg skal ta bilder og skrive igjen, så skal jeg også fikse ny header, for den jeg har nå tror jeg ikke en gang Märtha Louise liker. Og hun liker mye rart, bare se hvem hun er gift med, liksom.

Catch you on the flipside!

Det burde selvsagt vært like enkelt å gjøre biler friske som å kurere en halsbetennelse eller en forkjølelse. Penicillin for biler er noe jeg definitivt vil slå et slag for når jeg blir statsoverhode i ett eller annet land.

Bilen min, Passgeir, sliter nemlig litt for tida, og det er veldig vanskelig å trøste en bil.

Blant annet kom det en mann fra NAF og røsket ut hele baklukelåsen på ham forrige uke (kan nok sammenlignes med å trekke en tann. Uten bedøvelse). Dessuten sliter han litt med skoene (mistenker ødelagte hjullager på begge bakhjulene) og har generelt en stygg hoste. Enkelte dager har han så  mye i feber at han omtrent ikke vil starte.

Jeg prøver å blidgjøre ham ved å gi ham ekstra mye drikke (95 blyfri), og han blir som regel medgjørlig etter at jeg har godsnakket med ham en stund. Men likevel hostes det litt innimellom, og han ser ikke ut til å bli riktig frisk.

Pappa har tatt på seg rollen som bildoktor, heldigvis, og Passgeir har nå fått tilbake låsen i bakluka. Dessuten skal jeg ta med nye hjullager hjem på lørdag, også får vi se om det hjelper på feberen hvis vi skifter plugger. Dakar liten

Huff. Jeg kan aldri få barn som blir syke.

Av en eller annen grunn har jeg ikke hatt ork til å oppdatere bloggen på snart en uke. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg har jo ting å blogge om, men akkurat nå føler jeg meg helt uinspirert, og lover å komme sterkere tilbake.

Imens skal jeg spise litt og tenke på saken. Dette er forøvrig maten min i dag:

Serviset fikk jeg forresten av Joël da han kom tilbake fra Kina. Er det ikke fint?

…var det frekt av meg å avbryte samtalen, snu på hælen og nærmest løpe ut av sjappa da butikkdamen satte på “Around the World” med Aqua på butikk-anlegget? Var det det?

Jeg vet det hadde vært legitimt med “Barbie girl” eller DDE, for den del. Men reaksjonen var nærmest instinktiv. Ikke engang “Around the World” her i gården altså.

I dag har jeg tatt fram sinna-rynkene i  panna

Grunner til at jeg har vært forbanna i stort sett hele dag:

- Underkjølt regn. IKKE gøy når bilen er kapsla inn i et lag med is når klokka er 04.45 på morgenen og man har dårlig tid.

- Det er uke nummer to på rad med (altfor) tidligvakt, og uka har gått (altfor) seint. Hvorfor er det bare torsdag!? I følge mine beregninger burde vi vært langt ute i neste uke nå, i allefall med tanke på dagsfølelsen min.

- Jeg er sjuk. Dette er et hakk i plata. Jeg er sjuk. Dette er et hakk i plata. Jeg er…  Nei, jeg ble ikke frisk, for tenk! Jeg følte meg pigg i kroppen på søndagens renn, men tok det med ro i løypa for ikke å risikere noen ting. Nå har jeg en hals som utkonkurrerer Sahara og som gjør at de som hører på nyheter får raspet opp ørene sine. IKKE BRA, for jeg skal gå nytt skirenn om TO uker, og jeg har ikke TID til dette! Hyl!

- Jeg hoster whiskey. I forsøk på å avhjelpe punktet ovenfor, tenkte jeg å prøve kjerringrådet som sier at man skal gurgle whiskey for å få vekk grums. Note to self: funker sikkert greit, bare man ikke gjør det klokken 04.15.

Allmentilstanden min er temmelig nedsatt på denne tiden av døgnet, og for å ta det som alle sikkert tenker nå: nei, det er ikke smart å gjøre dette før man skal ut og kjøre.

(EDIT: jeg mener helt ærlig det burde gå greit, 30 minutter før man setter seg bak rattet. Jeg kjørte på med dette rett etter at jeg sto opp - klokken kvart over fire på natta. Det er jo ikke sånn at jeg pimper whiskey før jobb. Det var snakk om under et halvt eggeglass og alt kom opp og ut igjen - pluss mer til…)

Dette skjedde i allefall:

1. Tømmer whiskey i halsen og bøyer hodet helt bakover, skikkelig hardcore reklamefilmstil
2. Begynner å gurgle
3. Innser at jeg ikke pustet nok inn før jeg begynte å gurgle
4. Får pusteproblemer
5. Puster inn (uten å bøye hodet framover først)

Whiskeyen havner i feil rør (pusterøret), jeg opplever sann smerte (40% alkohol) og blir hengende over vasken og brekke meg. Whiskeyen havner først opp i nesa og renner etterhvert ned på lungene (sånn omtrent), hvilket ikke er særlig fordelaktig. Jeg svelger heldigvis ikke mer enn et par dråper, men smaken setter seg i nesa og svelget og jeg blir påminnet om episoden hver gang jeg hoster eller puster inn med nesa.

- Jeg er dum. (Se punktet ovenfor)

- Det er fortsatt nesten to uker til jeg ser Joël igjen, og han er fortsatt på den andre siden av verden, og det er helt klin umulig å kommunisere når vi går på helt forskjellige døgnrytmer og det koster trettiåtte tusen kroner i minuttet å ringe.

- Begrepet “tid” er for vanskelig for meg. (“Tida går så sakte! Ånei, det er bare to uker til rennet!  Det er hele to uker til jeg ser kjæresten!” og så beintetter)

- Jeg er blakk. Jævla bil-eksosanlegg som koster skjorta og vel så det.

- Maria Mena. Allment irriterende. Kan ikke noe for det. Gjør at jeg boikotter radio innimellom.

Takk for meg. I morgen skal jeg være gladere. Da er det helg.