Nå skal jeg for en gangs skyld skrive om noe annet enn godteri i denne bloggen her!

ADVARSEL: IKKE LES VIDERE HVIS DU IKKE VIL SE BILDER AV EDDERKOPPER!

Uken som gikk var nemlig en relativt dårlig edderkopp-uke for min del.

Jeg har aldri vært veldig glad i edderkopper, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt flinkere og flinkere til å takle dem. Nå kan jeg (på en god dag) til og med plukke dem opp og slippe dem ut, for jeg har jo lært meg at de ikke er onde dyr som lever kun for å plage meg.

Men jeg må jo dele mine to traumatiske opplevelser i uka som gikk.
Det startet på mandag da jeg satte meg i bilen. Frontruta var full av dugg takket være en kald natt, og mens jeg satt og hutret og ventet på at duggen skulle forsvinne og bilen bli varm, oppdaget jeg en passasjer i bilen som var omtrent like forfrossen som meg:

Vanligvis har jeg ikke de helt store problemene med disse «langfotingene», men denne så faktisk litt tverr og irritert ut også, mest sannsynlig for at den hadde vært innesperret uten mat i en kald bil en hel natt (og fordi den antakelig hadde krøpet inn i bilen min mens jeg var på Byåsen og nå hadde havnet i en helt annen bydel).

Etter litt styr fikk jeg buksert den opp på et ark og føyset den ut av bilen, og de påfølgende to timene fikk jeg småpanikk hver gang mitt eget hår kom borti nakken min.

Men så. På torsdag. Da våknet jeg og stirret rett på denne:

Og jeg bare:

Og så bare:

For, hallo:

Den var jo like lang som lillefingeren min! Jeg hørte meg selv si: «Hva faen!?» før ninjaen i meg våknet, og jeg kastet meg over på den andre siden av senga og bygde et fort av dyner og puter rundt meg. Jeg ble sittende en stund og se på denne skapningen som åpenbart bedrev yoga og akkurat nå holdt på med asanaen «downward facing dog»:

Så begynte jeg å sende snapchats til alle jeg kjente for å få bekreftet at jada, dette er et voksent eksemplar av arten, og at jeg hadde all mulig grunn og rett til å være på randen av sammenbrudd.

Etter omtrent ti minutter skjønte jeg jo at jeg aldri kom til å komme meg på jobb den dagen, med mindre det nye husdyret bestemte seg for å gå ut selv. For JEG hadde i hvert fall ingen planer om å ta i den der, for den satt jo i taket, og kunne når som helst hoppe ned og begynne å spise meg. Hadde den sittet på gulvet kunne jeg muligens ha sluppet en vase eller noe over den, og i hvert fall fanget den der, men ikke når den satt i taket.

Og jeg kunne I HVERT FALL ikke dra på jobb mens den fortsatt var der, for jeg VET jo at den hadde kommet til å gjemt seg under puta mi, eller enda verre; invitert kompisene sine på fest.

Så det ble en slags mexican standoff, der vi satt og målte hverandre med blikket, han i yoga-posisjon, jeg lett skjelvende med mobilen i hånda, traumatisert for livet og ute av stand til å gå ut av rommet.

Enden på visa?

Christian måtte komme hjem. Jeg antar at det hadde vært på sin plass å kvitte seg med edderkoppskrekken, med mindre regjeringen innfører størrelsesbegrensninger på edderkopper.

Æsj. Tror jeg venter til onsdag med å prøve å være kreativ og morsom igjen, nå har jeg sittet her i en time og prøvd å skrive noe fint/interessant/artig, men når jeg leser det etterpå, føles det bare sånn; fejslfjeragklewøjklds.

For tida: besøk av mammaen til Joël pluss ei venninne av henne = crowded house, men koselig. Mamma er på sykehuset = ikke særlig morsomt, men hun er bedre nå og er forhåpentligvis såpass pigg at hun får komme hjem til uka. Jeg og pappa og besøkte henne i går = roadtrip til Namsos og en stopp innom Norges skeiveste butikk (selsom opplevelse forøvrig, man føler seg full når man rusler rundt der inne ).

Men ja. Onsdag. Da skal jeg være med på et møte som kommer til å ha en del å si for meg og mitt framover, så jeg får heller komme sterkere tilbake etter det, med mindre møtet går åt skogen, da skal jeg bli emo på ordentlig. Neida. Joda.

Neida.

;(

Jeg har ikke ORD for hvor trist jeg synes dette er! Denne planten har hengt med siden 2003 eller noe, den har vært med på flere flyttelass og overlevd store traumer. Fire ganger har den nesten dødd, og fire ganger har det kommet opp en ny plante akkurat i det jeg trodde den hadde tatt kvelden for godt, men nå er det altså ubønnhørlig slutt. Jeg får meg liksom ikke til å kaste den heller, for det kan jo komme noe nytt, men det er vel lite trolig

Den holdt ut i sju år. Jeg og mamma hadde delt omsorg de siste to årene, så det kan jo ikke være av mangel på kjærlighet den har dødd av, men mer sannsynlig alderdom. Vi får trøste oss med at den hadde et rikere liv enn planter flest

Jeg er en person som drømmer veldig mye rart på nettene, særlig nå om sommeren når været skifter så mye som det gjør (jeg bor jo i Trøndelag).

Dette bildet får symbolisere søvn.

For eksempel har jeg vært på vei til Russland ved hjelp av en hangglider. Da jeg kjøpte meg Wii og begynte å spille Super Mario igjen, var jeg ofte ute på leting etter propell-luer i løpet av nettene. Jeg blir også hjemsøkt av en mus jeg drepte for et par år siden. Og det ble ikke spesielt mye bedre etter at jeg så Inception her om dagen.

Men i natt var jeg virkelig på bærtur. Vi var i Sør-Afrika («vi» innbefatter alle jeg har sett på TV, snakket med og hørt om den siste uka) på klassetur, og hadde rotet oss bort i Johannesburg. For å komme oss tilbake til bussen vår, måtte vi klatre over en haug med stablede stoler, og denne haugen var på størrelse med et fjell av dugelig størrelse. Stolene var stablet oppå hverandre, og jo høyere vi kom på stabelen, jo mer ustabil ble den.

Flere falt ned i den uendelige avgrunnen av stoler og døde selvfølgelig, mens jeg og fire andre klarte oss med et nødskrik ned på den andre siden av stolstabelfjellet (bra ord!).

Så måtte vi gjennom et hus, og dette gikk rimelig greit til vi oppdaget at alle i huset var projeksjoner (se Inception for å skjønne dette), og at alle egentlig var døde og skulle ta oss. De snakket i sakte film og var allment skitskumle. Til og med tvillingene fra The Shining (Ondskapens Hotell) var der, og etter en del slåssing og løping opp og ned trapper, klarte vi å komme oss ut til et laboratorium som drev forskning på små griser.

Av de som overlevde all slåssingen med saktefilm-zombiene, var blant andre Aleksander With, naboen min og en bussjåfør jeg traff i går. Og alle hadde fått minst èn ekstra lever hver (!), som til alt overmål hang ut fra magen og ned mellom beina så alle så det. For vi løp jo naturligvis rundt i hvite korte kjortler.

På ett eller annet tidspunkt hadde jeg punktert en blodåre i beinet mitt, det går jo an i drømmer, og var i ferd med å miste alt jeg hadde av blod mens jeg var på vei til griselaboratoriet. Og så mistet jeg følelsen i beina etterhvert som blodet rant ut og jeg klarte ikke å gå lenger, skikkelig ekkel følelse!

Til slutt kom jeg meg opp på en slakterbenk (jada!) hvor de begynte å spyle av meg alt blodet, og plutselig spør jeg Elisabeth (som jo også var der): «Er dette skandinaviske leger?» hvorpå hun svarer ja, og forteller at de nå skal ta vekk den svære leveren som henger ut av magen min, også begynner jeg å hulke og grine av lettelse, og da våkner jeg. Med trynet fullt av tårer.

Noen som føler seg kallet til å tyde drømmene mine? Jeg har MASSE å ta av!

Bill. mrk; Vil gjerne sove godt og drømme normalt igjen.

Mine nye kamerater:

Penicillin og smertestillende beregnet på hester.

Jeg vet jo fra før at visdomstenner kan være fryktelig slemme når de prøver å snike seg frem fra tannkjøttet og ut i kjeften. Prøvd det før, trukket to av dem liksom. Men nå skal den ene styggingen i underkjeven gjøre livet surt for meg, og visdomstennene i underkjeven min ligger selvfølgelig horisontalt. Hvilket gjør at det blir grisevondt når den beveger på seg, og nå har jeg altså fått noe betennelsesstyr i tillegg slik at jeg har problemer med både snakking og spising. Og jeg lever jo av å snakke. Og spise. Dårlig kombo.

Var og hilste på tannlegen i dag, og fikk klorhexidin sprøytet ned i tannkjøttet, resept på antibiotika og smertestillende og lovnad om operasjon etter sommeren en gang. Den klorhexidinen kunne jeg forresten spart meg for, holdt på å besvime i kø på apoteket, men greide meg (såvidt).

Positivt: slipper å operere NÅ rett før ferien, og kan ta livet med ro fram til de skal få ut tannstyret på et vis.

Fikk høre at det å få visdomstenner er verre enn å føde unger, så da får jeg bare operere ut de to jeg har igjen og sette igang barneproduksjon.

Nå er det NOK snø! Vi har hatt mildvær og regn i to dager nå, og regn betyr vår, men i dag var det minusgrader og snøfiller store som kattunger som gjaldt her i Trøndelag igjen. For noe bajs. Dette må være den lengste og kaldeste vinteren på mange mange år.

Random bilde av lyktestolpe i Davos. Fordi jeg ikke orka å ta noe bilde av snøen her.
Også er jeg så glad i bokeh!

Forøvrig har vi feiret morgensending nummer 50 på P5, med kake og partyfløyter i dag! Hurra for oss! Og nå er det endelig helg, så nå har vi jo all verdens tid til å måke snø og gremme oss over at våren aldri ser ut til å melde sin ankomst. God helg

Med det været vi har nå, er det mange som sliter med å komme seg fram, sånn bilmessig sett. Det har kommet anseelige mengder med snø, og som regel pleier folk å sette seg fast i oppoverbakke, eller så har de sklidd ut i ei grøft. Men ikke jeg og Passgeir.

Her hang vi da. I nedoverbakke. Midt i innkjørselen. Jeg så jo at brøytekanten var like høy som K2 da jeg skulle svinge inn, og tenkte at det var best å ta det bittelitt med ro, ettersom jeg gjerne vil ha Passgeirs understell i behold. Dermed kjørte vi oss skikkelig fast, og ble hengende.

Jeg fikk henta en snøskuffe, og etter ca ti minutter med snømåking og mange stygge ord, kom det heldigvis en mann joggende forbi, og hjalp meg løs. Ikke for det, jeg hadde jo kommet meg løs for egen maskin til slutt, jeg mener; snøen smelter jo en gang uti april uansett.

Ikke farsken om jeg hadde klart å måke fram bilstyret alene, jeg har jo pust og kondis som en kols-pasient etter å ha vært sjuk i snart to uker.

Mange takk til joggemannen. I dag tar jeg beina fatt når jeg skal til butikken, hoste eller ikke. PS: Håper det slutter å snø snart.

Jeg går i dvale.

Alt som heter fotolyst, inspirasjon og skriveglede er gone with the wind, og hver gang jeg prøver å oppdatere ender jeg med å slette hele innlegget. Derfor: bitteliten pause nå. Sånn rent bortsett fra bloggtørken så er alt veldig fint, så jeg har ikke blitt helt emo, lissom

Og som de mest observante leserne allerede har lagt merke til, så finnes det nå en «like»-funksjon på postene, ikke ulikt det opplegget som finnes på Facebook. Klikk på plussen ved siden av hjertet for å like innlegget, hvis du nå ikke orker å skrive en kommentar. Men jeg setter veldig pris på kommentarer, altså!

Når jeg finner ut at jeg skal ta bilder og skrive igjen, så skal jeg også fikse ny header, for den jeg har nå tror jeg ikke en gang Märtha Louise liker. Og hun liker mye rart, bare se hvem hun er gift med, liksom.

Catch you on the flipside!

Det burde selvsagt vært like enkelt å gjøre biler friske som å kurere en halsbetennelse eller en forkjølelse. Penicillin for biler er noe jeg definitivt vil slå et slag for når jeg blir statsoverhode i ett eller annet land.

Bilen min, Passgeir, sliter nemlig litt for tida, og det er veldig vanskelig å trøste en bil.

Blant annet kom det en mann fra NAF og røsket ut hele baklukelåsen på ham forrige uke (kan nok sammenlignes med å trekke en tann. Uten bedøvelse). Dessuten sliter han litt med skoene (mistenker ødelagte hjullager på begge bakhjulene) og har generelt en stygg hoste. Enkelte dager har han så  mye i feber at han omtrent ikke vil starte.

Jeg prøver å blidgjøre ham ved å gi ham ekstra mye drikke (95 blyfri), og han blir som regel medgjørlig etter at jeg har godsnakket med ham en stund. Men likevel hostes det litt innimellom, og han ser ikke ut til å bli riktig frisk.

Pappa har tatt på seg rollen som bildoktor, heldigvis, og Passgeir har nå fått tilbake låsen i bakluka. Dessuten skal jeg ta med nye hjullager hjem på lørdag, også får vi se om det hjelper på feberen hvis vi skifter plugger. Dakar liten

Huff. Jeg kan aldri få barn som blir syke.

Av en eller annen grunn har jeg ikke hatt ork til å oppdatere bloggen på snart en uke. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg har jo ting å blogge om, men akkurat nå føler jeg meg helt uinspirert, og lover å komme sterkere tilbake.

Imens skal jeg spise litt og tenke på saken. Dette er forøvrig maten min i dag: