Jeg er en person som drømmer veldig mye rart på nettene, særlig nå om sommeren når været skifter så mye som det gjør (jeg bor jo i Trøndelag).
Dette bildet får symbolisere søvn.
For eksempel har jeg vært på vei til Russland ved hjelp av en hangglider. Da jeg kjøpte meg Wii og begynte å spille Super Mario igjen, var jeg ofte ute på leting etter propell-luer i løpet av nettene. Jeg blir også hjemsøkt av en mus jeg drepte for et par år siden. Og det ble ikke spesielt mye bedre etter at jeg så Inception her om dagen.
Men i natt var jeg virkelig på bærtur. Vi var i Sør-Afrika (“vi” innbefatter alle jeg har sett på TV, snakket med og hørt om den siste uka) på klassetur, og hadde rotet oss bort i Johannesburg. For å komme oss tilbake til bussen vår, måtte vi klatre over en haug med stablede stoler, og denne haugen var på størrelse med et fjell av dugelig størrelse. Stolene var stablet oppå hverandre, og jo høyere vi kom på stabelen, jo mer ustabil ble den.
Flere falt ned i den uendelige avgrunnen av stoler og døde selvfølgelig, mens jeg og fire andre klarte oss med et nødskrik ned på den andre siden av stolstabelfjellet (bra ord!).
Så måtte vi gjennom et hus, og dette gikk rimelig greit til vi oppdaget at alle i huset var projeksjoner (se Inception for å skjønne dette), og at alle egentlig var døde og skulle ta oss. De snakket i sakte film og var allment skitskumle. Til og med tvillingene fra The Shining (Ondskapens Hotell) var der, og etter en del slåssing og løping opp og ned trapper, klarte vi å komme oss ut til et laboratorium som drev forskning på små griser.
Av de som overlevde all slåssingen med saktefilm-zombiene, var blant andre Aleksander With, naboen min og en bussjåfør jeg traff i går. Og alle hadde fått minst èn ekstra lever hver (!), som til alt overmål hang ut fra magen og ned mellom beina så alle så det. For vi løp jo naturligvis rundt i hvite korte kjortler.
På ett eller annet tidspunkt hadde jeg punktert en blodåre i beinet mitt, det går jo an i drømmer, og var i ferd med å miste alt jeg hadde av blod mens jeg var på vei til griselaboratoriet. Og så mistet jeg følelsen i beina etterhvert som blodet rant ut og jeg klarte ikke å gå lenger, skikkelig ekkel følelse!
Til slutt kom jeg meg opp på en slakterbenk (jada!) hvor de begynte å spyle av meg alt blodet, og plutselig spør jeg Elisabeth (som jo også var der): “Er dette skandinaviske leger?” hvorpå hun svarer ja, og forteller at de nå skal ta vekk den svære leveren som henger ut av magen min, også begynner jeg å hulke og grine av lettelse, og da våkner jeg. Med trynet fullt av tårer.
Noen som føler seg kallet til å tyde drømmene mine? Jeg har MASSE å ta av!
Bill. mrk; Vil gjerne sove godt og drømme normalt igjen.
Fæle greier 
Sånn ser han ut, for de som ikke husker det.
Joël tok dette bildet av meg da vi spiste pizza i Locarno. Syntes det ble ganske kult 
Tatt fra Vikhammer mot Trondheim. Fint!
