Jeg har nettopp tatt taxi hjem fra byen med ei jente som heter Kristine, og som i følge henne selv har hatt verdens verste kveld på byen. Kristine er 19 år, og Janne er i skrivende stund 26 år, eller «snart 30″ som Kristine valgte å kalle det.
Med fare for å virke veldig veslevoksen og innsiktsfull; det er stor forskjell på det å være 19 og det å være snart 27 år. Virkelig. «Det er ikke noe kult å få vite at gutten du liker snakker stygt om deg på byen, altså», sa Kristine i taxien på vei hjem, og prøvde samtidig å le av det og gjøre det til en bagatell. Dette er ingen bagatell når du går tredje året på videregående, er russ til våren, og skal snart bestemme deg for hva du vil bli når du blir «stor».
Når du er 26 (eller «snart 30«) er du forbi alt dette og har enten allerede blitt det du skal bli, eller så har man som regel en oppfatning om hva det er man vil drive med de neste årene av livet sitt. I en alder av 19 er det mye som skal bestemmes, det er så mye man skal avgjøre og man skal mene så mye om så mangt.
I taxikøen i kveld, etter et hyggelig lag hvor gjennomsnittsalderen var 30 pluss, møtte jeg altså Kristine, som gjerne ville dele taxi med noen som skulle samme vei. I drosjen på vei hjem, pratet som en foss om hvor jævlig det kan være å gå i tredjeklasse på videregående, være i russestyret og det å få vite noe man egentlig ikke vil vite, særlig ikke på en kveld på byen hvor man egentlig bare vil ha det gøy og kose seg.
Jeg får så vondt av å se meg selv på denne måten, jeg kjenner meg så igjen i dette, dette er meg for 8 år siden, tenker jeg, og har mest lyst til å gi henne en klem og si at alt kommer til å bli bedre. Alt.
For det gjør det. Det skal ikke mer til enn tid. Tid, og litt selvinnsikt og bittebittelitt livserfaring.
Alle sier at den beste tiden i livet er når man er seks år, og den største bekymringen er om man klarer å mase til seg enda et Donaldblad på butikken. Dette er egentlig ikke sant for de fleste av oss. Den beste tiden i livet er når man innser at man faktisk blir eldre, og med det blir i stand til å takle ting på en helt annen måte enn tidligere.
Kristine snakket og snakket som om jeg var en god venninne på vei mot Selsbakk hvor jeg bor, og samtidig stilte hun meg så mange spørsmål. For du vet jo hvordan det er, ikke sant?
Alt jeg kunne si var at det kommer til å bli bedre, du tror meg ikke nå, men kvelden i kveld er ikke verdens undergang, det er det virkelig ikke. Etterhvert virket det som hun trodde litt på meg, og selv om hun smilte og lo av seg selv, så jeg en så bunnløs tristhet i henne at det gjorde vondt.
Kristine fikk en god klem og en formaning om å ta vare på seg selv før jeg sendte henne videre opp til Byåsen i drosjen. Herregud som jeg gruer meg til den dagen jeg får barn selv, og de kommer hjem og føler det som Kristine gjorde i natt. Hva i all verden skal man si for å få dem til å tro at det blir bedre?
Klokka har passert halv fire natt til lørdag, jeg har vært oppe i snart 24 timer, og alt jeg klarer å tenke på er om Kristine tror på meg.
Mulig dette er et svulstig innlegg med masse bilder og metaforer om det å bli eldre og å få mer og mer livserfaring. Mulig jeg kommer til å bli småflau over dette innlegget senere. Men det får så være. Jeg mener hvert eneste ord. Prosessen med å bli eldre og det å skjønne mer av alt og lære det på den harde måten er forferdelig.
Vi får håpe det går bedre for Kristine imorgen. Sa du forresten at du skulle skrive om henne? Sånn at hun får lest det liksom..
Nei. Tror hun får være anonym, det finnes nok mange Kristiner der ute
Haha. Unge naive Kristine!
Det er enrom forskjell. Jeg er snart 25 og jeg er utrolig forandret fra jeg var 19. Jeg var veldig voksen da også, men likevel har jeg vokst veldig disse årene og sitter inne med tanker og erfaringer som jeg aldri hadde hatt når jeg var 19… Veldig bra skrevet 
Godt skrevet. Forskjellen mellom å være nesten 20 og være nesten 30 er enormt stor iblandt. Jeg er selv snart 40, og kjenner meg igjen i Kristine. Men det var kanskje enda værre når man var enda yngre enn 19. Det går som regel bra med alle KRistine’r, for det er jo ikke verdfens undergang at gutten ikke liker henne tilbake selv om det kan føles slik;-) Hilsen en som er snart 40 og er glad for det:-)
Hehe, det som var så morsomt med Kristine, var at hun satt og lo av seg selv samtidig som hun hadde det så fælt. Jeg hadde litt vondt av henne, altså, men måtte bare le litt sammen med henne
Husker så godt hvordan det var. Og HVER gang jeg tenker på russetida, så tenker jeg oj det var gøy, og guud så glad jeg er for at den tiden er over!!!
Når en er 19 er det døden å være «snart 30″, da er jo livet over lizzom. Men det de ikke vet, er at det er da det begynner!
Hehe, ja æ har så løst t å sei d t elevanj min mang gång når dåm har d heilt forfærdele. D GÅR OVER!
Ah, æ e så gla for at æ e færdi me der tia 
For første gång i livet så føle æ faktisk at æ bynnje å har litt livserfaring æå ja. Off vi bynnje vel å bli gammel no da
Interesant historie. Ja mye endrer seg fra man er 19 til man er 27 år. Det er helt sikkert. Da jeg begynte å arbeide litt på en ungdomsskole nå nylig, slo det meg hvor voksne elevene så ut, enda de bare var 13-14 år. Særlig jentene. Jeg lurte på om modenheten også var deretter. Men jeg fant fort ut at modenheten var på samme nivå, det var bare utseendet som var endret. Jeg tror også at livssituasjonen til hver enkelt har mye å si for hvor mye man har endret seg fra man var 19 år til man er 27. Da jeg var 19 år hadde jeg samboer og var nesten klar for barn…i mitt hode vel og merke. (håper for Gudsskyld det aldri skjer med min datter. Hun får vente. Det er for ungt) Da jeg var 27 år var jeg singel og klar for å erobre verden. Hehe
Men man bør kanskje ikke fortelle disse 19åringene at det blir bare verre dess gamlere man blir!
Bekymringene vokser i takt med alderen synes nå jeg, men når det er sagt så er jeg sinnsykt glad for at jeg slipper å være tenåring lenger =) Artig skrevet!
Jeg som faller under kategorien 30+ om alt for kort tid, har mistet evnen til å synes synd på 19-åringer som føler at verden raser sammen bare fordi en gutt ikke liker rumpa hennes, eller at hun «bare» ble visepresident i russestyret! Selvfølgelig var jeg sånn jeg også, men nå ler jeg bare av de og tenker… «BARE VENT – DET BLIR VERRE»….
Som alle vet så er jo 30-åra de nye 20-årene. Og da klapper jeg meg litt på skuldra og er ganske så fornøyd med hvor langt jeg har kommet for en 20-åring å være.. Jeg er nok der jeg skal være, og det som var VERRE er over! Hun Kristine på 19 er etter min kalender bare 9 år, så jeg skjønner jo at ting kan være fælt til tider. Bare barnet enda stakkars….
BTW. Så morsomt å lese et slikt innlegg her Janne!!!!
Hender seg man blir tankefull klokka halv fire på natta:P:P
Ikke noe feil å tenke klokka halv 4 Elisabeth. Mye konstruktivt som kan komme da.