Endelig i mål, og «smiler» for første gang på fire mil. Och ser ut som ett jävla pucko.
(Dessuten er det et drikkebelte og ikke en typisk sydenturist-rumpetaske…)

Så kom jeg da faktisk gjennom. Noen anmerkninger har jeg også gjort, såkalte notes to self.

Først og fremst: fire mil er ikke fire mil når du må gå dem på ski. Det er mye lenger. Jeg skal ALDRI mer klage over at det er langt å kjøre mellom Meråker og Stjørdal.

Nummer to: å ha krampe i ryggen er forferdelig. Det har jeg aldri opplevd før, og jeg håper jeg slipper å gjøre det igjen.

Nummer tre: å få vannblemmer på innsiden av fotbladene etter halvgått løp er under middels interessant.

Advarsel: Dette blir et langt innlegg. Nesten like langt som rennet.

Min første firemil (førtito tusen meter) fra 0 til 42 km:

0 km: Det startet jo ganske bra, til tross for 12 minusgrader og motvind. Som minstemann i min gruppe (Elite A) hadde jeg intet annet valg enn å krøke meg litt sammen og passe på at stavene mine ikke brakk, til de verste gærningene hadde kommet seg forbi meg. Det blir kaos når mange tusen mennesker starter samtidig, og alle tror de kan vinne rennet.

1-10 km: Så fikk jeg stort sett gå i fred den første mila, og det gikk overraskende bra. Jeg hadde fantastiske ski og brukte nesten ikke krefter i det hele tatt. Dog kjente jeg at føttene mine ikke hadde det helt bra i skoene, men tenkte at det sikkert ville gå seg til.

15 km: Passerer St. Moritz og kjenner at føttene hater skoene. Må stoppe og stramme dem, i god tro om at det hjelper. Det holder i 5 kilometer.

22 km: Halvgått løp. Jeg kommer meg helskinnet ned den ene utforkjøringen, hvor speakeren plutselig roper «Jane Juliussen aus Norwegen» og jeg får jubel og applaus fra publikum. Men jeg må krøkke meg inn til førstehjelpsteltet, for jeg har faktisk ikke følelse under føttene, noe som er litt alarmerende.

Og der blir jeg sittende. Damene rundt meg diskuterer hva i all verden de skal gjøre med beina mine, og kommer fram til at noe som heter «second skin» sikkert er bra å kline på under der. Jeg sitter der i over 20 minutter og ser på alle som passerer. Når jeg endelig får på meg skoene igjen har jeg blitt kald og litt stiv, og jeg tipper at godt over 1000 løpere har passert meg.

Au.

27 km: Ryggen. Jeg har passert x antall brukne staver og forkastede drikkeflasker og luer, og kjenner at ryggen begynner å murre. Og can you believe it: jeg får KRAMPE i ryggen! Jeg trodde ikke det gikk an, men tilslutt må jeg bare stoppe og prøve å strekke ryggen, og det ikke bare én gang.

29 – 35 km: Å herregud, ryggen. Her vurderte jeg å amputere. Jeg måtte stoppe nesten hver halve kilometer for å strekke meg, og det føltes nesten ut som jeg lå mer utenfor løypa enn jeg gikk i den. Og tro meg: å legge seg ned med ski på beina og prøve å strekke ryggen ser rett og slett ikke så veldig elegant ut. Blir passert av en fyr i 45-årskrisa mens jeg ligger der og baler. Han har gul, rosa og lilla kondomdress og teknikk som ei beinskjør ku, og jeg skjønner at jeg nok ikke kommer til å vinne rennet.

39 km: Innser at det «bare» er tre kilometer igjen, og prøver å tenke på hvor i kroppen det ikke gjør vondt. Kommer frem til at håret og neglene er ok. Og lårene er overraskende nok greie. Resten vil jeg ikke snakke om.

41 km: Skjønner at det liksom ikke er vits i å bryte nå, og kuler på med det jeg har igjen av krefter for å komme meg fortest mulig til mål så jeg får legge meg ned igjen. Går meg opp over 100 plasser bare på grunn av det, og kommer i mål tre meter før fyren med skidressen. Det var kanskje det beste.

Mål: Blir liggende litt mens en mann og en dame masserer ryggen min til krampene gir seg. Kommer meg opp og går for egen maskin, blir nærmest jaget av en frenetisk unge som vil gi meg medalje (men det skjønner jeg ikke med det første, og prøver å løpe fra ham – noe jeg selvfølgelig ikke klarer). Får krampe i armen når jeg bærer skiene. Er solbrent på nesa, har et sykt skille i panna etter lua og er generelt kjempeskuffa. Synes det hele er for jævlig.

Men så får jeg summet meg, og jeg har jo vært ganske flink når man tenker over det, selv om jeg syntes at alt jobba mot meg en stund.

Målområdet, og beina mine som var ugangbare en liten stund.

Checklist til neste gang jeg planlegger å torturere meg selv:

- Vær frisk, slik at selve rennet ikke blir den første ski- og treningsøkta på omtrent en måned.
- Tenk på høyden.
- Tren ryggen. Mye.
- Innleggssåler i skoene.

Etter å ha fått byttet klær, lagde jeg en video av meg selv hvor jeg forklarer nøyaktig hva jeg syntes om rennet. Den skal jeg se på før jeg melder meg på neste års renn.

Det er nemlig litt som å være fyllesyk. Man lover seg selv at man aaaaldri skal drikke igjen, også er man tilbake på flaska neste helg.

Jeg har allerede begynt å snakke om neste års Engadin Skimarathon.

Race day. Testing av ski med Team Rossignol.

Og så har jeg ikke flere bilder. Og ikke så mye mer å si heller.

Dette innlegget ble postet torsdag, 12. mars 2009 @ 00:19 i kategorien ego.