Jeg hadde heldigvis ikke lest Adressa.nos hovedsak om speilblanke veier i byen før jeg la i vei på min ferd mot Trondheim i dag. Ikke det at det hadde noe å si. Jeg klarte å bli stående fast likevel.

Hit, men ikke lenger.

På grunn av at min egen bil (Passgeir) skal legges inn på sykehuset i morgen, så jeg mitt snitt til å låne Joëls snertne Golf for å komme meg til byen i kveld. Glatt eller ikke, det spiller mindre rolle når man har firehjulstrekk, så det var ikke det største problemet i kveld.

Verre var det da Golfen plutselig begynte å hoste litt i en bakke. Og smart som jeg er, så hadde jeg valgt bort E6 til fordel for gamleveien mellom Stjørdal og Trondheim, litt fordi jeg ikke har Autopassbrikke i sveitserbilen, og fordi det bare tar «litt lenger tid». I dag tok det meg omtrent tre kvarter ekstra.

Mellom Muruvik og Hommelvik begynner som sagt sveitseren å hoste litt. Jeg tenkte det bare var divanykker, og at den var litt snurt for å ha stått alene på asylhybelen i tre uker. Men i den ene laaange bakken midt mellom «vikene» begynner den å få alvorlige pustevansker, og tilslutt skjer det ingenting når jeg trår på gassen. Helt stille. Vi siger oppover i bakken til det ikke er mer å hente, og der er det stopp. Midt i bakken.

Panikk.

Ringe pappa.

«Vræl! Bilen er død!»
Pappa: «Batteriet?»
Meg: «Nei! Har lys!»
Pappa: «Hm. Bensintom?»
Meg: «Halv tank!»
Pappa: «Kondens?»
Meg: «Helvete.»

Selvfølgelig. Man kan ikke la en bil stå alene i tre uker og kjøre den korte turer innimellom og tro at det er nok. Vi har hatt alt fra 4 plussgrader til 22 minus de siste ukene. Klart det blir kondens av det. Erfaringen min tilsier likevel at hvis bilen bare får stå litt, så går det seg til etterhvert.

Etter et kvarter begynte jeg å ane uråd, og etterhvert stoppet en bil for å hjelpe meg. Men far og sønn som kjørte bilen ble også stående og klø seg i hodet. De tok ikke sjansen på å slepe, ettersom de også hadde piggfritt og det var såpeglatt i bakken. Jeg hadde lite lyst til å ringe bergingsbil, for det koster masse gryn.

Så stopper det en feit amerikaner (bilen altså, ikke han som kjørte). «Æ slæpe dæ. Lett!» Jippi, tenkte jeg. Kortvarig glede: vi fant ingen steder å feste slepetauet. Det skal være en krok gjemt bak et deksel. Etter å ha åpnet panseret og krøpet under bilen med lommelykt kunne vi konkludere med at sveitseren mangler krok. Hurra.

På telefon med NAF. «Vi har for tiden stor trafikk, vennligst vent på svar.»  Da hadde det gått nesten førti minutter siden jeg stoppet, og jeg var blåfrossen. Med telefonen til øret, satte jeg meg i bilen for å gi den en siste sjanse, og da skjer det: sveitseren harker seg i gang igjen.

«Fort deg og stikk til bensinstasjonen før den dør igjen!» roper far og sønn, og smeller igjen døra, mens jeg gir bånn gass og peiser i vei til Hommelvik og Statoil som har både bensin og kondensfjerner.

Mens jeg står der og gir sveitseren påfyll, begynner jeg å tenke på at jeg aldri fikk takket far og sønn, som holdt meg med selskap ute i mange minusgrader og snøvær. De fikk ikke gjort så mye fra eller til (bortsett fra å slå vitser), men det var veldig greit å ha selskap mens jeg stod der og så på alle andre som suste forbi. Han som kjørte amerikaneren fortjener også en takk, for i det hele tatt å stoppe og tilby hjelp. Det var det ikke mange andre som gjorde.

Så teit. Jeg får sende en hilsen via Frokostklubben på RadioAdressa i morgen, og håpe at noen av dem hører det (eller leser dette).

Forøvrig er jeg mest glad i de bilproblemene man kan se med det blotte øye. Som sagt har Passgeir time hos sykehuset i morgen. Bakpotta har nemlig et høl på størrelse med Drammen, pluss at lyden minner mest om et propellfly på størrelse med en Fokker 50.

Det er ting jeg kan forholde meg til. Problemer man ikke kan se suger.

Og hva med deg sjæl? Stopper DU for folk med nødblinken på? Jeg gjør det alltid mellom Meråker og Stjørdal. Sjeldnere på mer trafikkerte veier, det må jeg innrømme…

Dette innlegget ble postet søndag, 8. februar 2009 @ 22:30 i kategorien ego.