Det er ikke bare Ole Einar, Lars og Halvard som klarer å ta medaljer i skiskyting. Jeg kan det også.

I dag var det klart for det årlige Martin Stokken-rennet på Nilsbyen i Trondheim. Et renn jeg elsket å være med på før, da jeg var 12 år eller noe deromkring. Løypene er fine, og det er alltid velarrangert, samt at det er full premiering i alle klassene.

Som kjent skal jeg jo gå maraton i Sveits om tre uker, så jeg har jo drevet og trent for å kunne komme meg gjennom de milene det er snakk om. I januar, på en av mine treningsturer, «fant» jeg altså igjen disse løypene på Nilsbyen, hvor jeg ikke har vært på minst 6-7 år. Og løypene er minst like flotte nå som da, og jeg hadde en usannsynlig bra treningsøkt den kvelden. Etterpå begynte jeg å tenke litt på å stille på et skirenn her, mest for moro skyld, men også for å teste formen litt.

Så viste det seg at Midt-Norsk mesterskap i skiskyting skulle holdes på Nilsbyen, i samband med Martin Stokken-rennet. Dessverre ble jeg sjuk i begynnelsen av februar, og mistet to uker med trening, og trodde at jeg bare kunne se langt etter å være med her. Den siste uka har likevel formen vært stigende, så jeg fant ut at jeg skulle stille likevel, man TRENGER jo ikke å gå for full pupp hele veien, med mindre man tenker å vinne. Og det var liksom ikke målet mitt etter å ha hanglet i to uker.

Klokken 14.58 i dag stilte jeg til start i min første skiskytterkonkurranse på 7 år. I forkant hadde jeg trent i litt over to måneder, og hadde hatt EN skyteøkt (også den første på veldig lenge). Veldig godt utgangspunkt med andre ord.

Kaldt, men fint!

Før start: Jada, neida, er ikke nervøs, så det… «Det kjæm te å gå bra, herre sjø!»

Men pipa fikk en litt annen lyd etter en del kilometer med feilsmurte ski, ødelagt stav og generelt ræva form.

La meg si det sånn: det er ikke noe særlig når værmeldinga lyver. Jeg hadde smurt med litt for mild glider, og hadde omtrent ikke glid da det viste seg at det var 6-7 minusgrader i løypa, og ikke 2-3 som jeg hadde tenkt (eller bestilt…). I tillegg klarte jeg å brekke piggen på trinsa på staven på den mest idiotiske måten man kan tenke seg. Også var det dette med at jeg hadde vært sjuk da.

MEN – og dette er et stort MEN: JEG TRAFF TI AV TI BLINKER! Slå den!

Tilslutt ble det en tredjeplass i klassen, og jeg fikk sølvet ettersom andremann (kvinne) ikke var fra Midt-Norge. Helt grei ordning synes jeg!

Gjett HVEM som syntes det var mest stas med medalje i dag?
«Hallo! Vilde! Ta bilde av meg, da!»

Jeg er strålende fornøyd! Hvis man tenker på at jeg bare hadde skutt tre ganger de siste to årene, hadde elendige ski (takket være meg selv), ødelagt stav (også takket være meg selv) og temmelig haltende form (ja… det er vel også takket være meg selv), så er ikke dette så ille, nemlig. Medlem av «Nullerklubben» (for å ha null bom i et regionalt mesterskap) ble jeg også!

Og prisen for best assistant coach går til Vilde som har tatt bilder, bært ski, staver og børse og peppa meg i hele dag! Thænk ju!

Så sånn var den dagen.

Neste etappe går i Sveits, og er 4,2 mil lang. Uten børsa på ryggen. Uten mulighet for å imponere på standplass.

Dette innlegget ble postet søndag, 15. februar 2009 @ 21:30 i kategorien ego, foto.