Jeg har nettopp tatt taxi hjem fra byen med ei jente som heter Kristine, og som i følge henne selv har hatt verdens verste kveld på byen. Kristine er 19 år, og Janne er i skrivende stund 26 år, eller “snart 30″ som Kristine valgte å kalle det.
Med fare for å virke veldig veslevoksen og innsiktsfull; det er stor forskjell på det å være 19 og det å være snart 27 år. Virkelig. “Det er ikke noe kult å få vite at gutten du liker snakker stygt om deg på byen, altså”, sa Kristine i taxien på vei hjem, og prøvde samtidig å le av det og gjøre det til en bagatell. Dette er ingen bagatell når du går tredje året på videregående, er russ til våren, og skal snart bestemme deg for hva du vil bli når du blir “stor”.
Når du er 26 (eller “snart 30“) er du forbi alt dette og har enten allerede blitt det du skal bli, eller så har man som regel en oppfatning om hva det er man vil drive med de neste årene av livet sitt. I en alder av 19 er det mye som skal bestemmes, det er så mye man skal avgjøre og man skal mene så mye om så mangt.
I taxikøen i kveld, etter et hyggelig lag hvor gjennomsnittsalderen var 30 pluss, møtte jeg altså Kristine, som gjerne ville dele taxi med noen som skulle samme vei. I drosjen på vei hjem, pratet som en foss om hvor jævlig det kan være å gå i tredjeklasse på videregående, være i russestyret og det å få vite noe man egentlig ikke vil vite, særlig ikke på en kveld på byen hvor man egentlig bare vil ha det gøy og kose seg.
Jeg får så vondt av å se meg selv på denne måten, jeg kjenner meg så igjen i dette, dette er meg for 8 år siden, tenker jeg, og har mest lyst til å gi henne en klem og si at alt kommer til å bli bedre. Alt.
For det gjør det. Det skal ikke mer til enn tid. Tid, og litt selvinnsikt og bittebittelitt livserfaring.
Alle sier at den beste tiden i livet er når man er seks år, og den største bekymringen er om man klarer å mase til seg enda et Donaldblad på butikken. Dette er egentlig ikke sant for de fleste av oss. Den beste tiden i livet er når man innser at man faktisk blir eldre, og med det blir i stand til å takle ting på en helt annen måte enn tidligere.
Kristine snakket og snakket som om jeg var en god venninne på vei mot Selsbakk hvor jeg bor, og samtidig stilte hun meg så mange spørsmål. For du vet jo hvordan det er, ikke sant?
Alt jeg kunne si var at det kommer til å bli bedre, du tror meg ikke nå, men kvelden i kveld er ikke verdens undergang, det er det virkelig ikke. Etterhvert virket det som hun trodde litt på meg, og selv om hun smilte og lo av seg selv, så jeg en så bunnløs tristhet i henne at det gjorde vondt.
Kristine fikk en god klem og en formaning om å ta vare på seg selv før jeg sendte henne videre opp til Byåsen i drosjen. Herregud som jeg gruer meg til den dagen jeg får barn selv, og de kommer hjem og føler det som Kristine gjorde i natt. Hva i all verden skal man si for å få dem til å tro at det blir bedre?
Klokka har passert halv fire natt til lørdag, jeg har vært oppe i snart 24 timer, og alt jeg klarer å tenke på er om Kristine tror på meg.
Mulig dette er et svulstig innlegg med masse bilder og metaforer om det å bli eldre og å få mer og mer livserfaring. Mulig jeg kommer til å bli småflau over dette innlegget senere. Men det får så være. Jeg mener hvert eneste ord. Prosessen med å bli eldre og det å skjønne mer av alt og lære det på den harde måten er forferdelig.
Dessverre ble den ikke så fin som eplekakene mine (faktisk) pleier å bli. Håper den er god i det minste 
19:50 i kategorien 
Nå er jo mammutsalget over, men løp og kjøp likevel!
Ta bilde av oss! Ta bilde av oss!
I tillegg er det jo også morsdag, så jeg må jo nesten fortelle at jeg er glad i mammaen min også, som er verdens beste i sitt slag! 
)
Har ventet i 4 år på å få se Hegle Svendsen og Northug i aksjon! Det eneste aberet er at det går liiitt seint på kvelden for meg som skal opp en smule tidlig, men hey, jeg overlever LETT 2 uker med lite søvn. Det er jo noe artig på programmet hver eneste kveld! Juhu! 
HVEM: Janne Helen
